Barn returnert til hjemlandet

Da barnet ikke ble tilbakelevert til hjemlandet etter ferien, bad far om vår hjelp. Det fikk han.

Nå har Oslo tingrett bestemt at barnet skal leveres tilbake til bostedslandet Venezuela innen to uker: Enten må mor sørge for å levere barnet tilbake, eller så får far anledning til å hente barnet i Norge. Hvis det ikke lar seg gjøre, må namsmannen hente barnet og overlevere barn og pass til far.

Mor er også dømt til å betale fars reisekostnader, hvis han må komme hit for å sikre barnets rett til tilbakelevering. Mor må også betale fars sakskostnader.

Haagkonvensjonen 1980 skal sikre barn mot å bli bortført eller tilbakeholdt i et fremmed land. Den dominerende hovedregelen er at barnet skal leveres tilbake til bostedslandet så raskt som overhodet mulig. Nesten 90 land har sluttet seg til konvensjonen, som bygger på FNs barnekonvensjon. I Norge supplerer vår egen barnebortføringslov konvensjonens bestemmelser.

Advokat Sjak R. Haaheim hos oss har arbeidet med barnebortføringssaker i nær 20 år, først i politiet og senere som advokat.Så langt har han ikke tapt en eneste bortføringssak han har ført for retten.

Haaheim bistod faren med å sikre at barnet kommer hjem til sine skolevenner og oppvekstmiljø. Far hadde gitt tillatelse til at barnet skulle få reise til mor i Norge på ferie, men slo alarm da hjemreisedatoen var passert og barnet ikke sendt tilbake.

Det er tre vilkår som må være oppfylt for at konvensjonen sikrer barna tilbakelevering til barnets vante nærmiljø:

• Gjenværende forelder må ha del i og utøvd foreldreansvaret etter loven i hjemlandet.
• Barnet må ha formelt bosted i hjemlandet.
• Ingen unntak må være anvendelige.

Mor mente at far ikke hadde del i foreldrenansvaret, slik at han ikke kunne kreve tilbakelevering. Oslo tingrett kom til at far hadde del i foreldreansvaret, og han hadde utøvd foreldreansvaret. Mor og far var enige om at barnet hadde sitt formelle bostedsland i Venezuela.

Mor mente at flere av unntakene fra tilbakeleveringsplikten var oppfylt, og at Norge derfor måtte nekte tilbakelevering av barnet.

For det første mente mor at barnet ville bli påført "fysisk eller psykisk skade" ved hjemreise, slik at tilbakelevering måtte nektes av den grunn.

- Retten er enig med far i at mor ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at tilbakeføring til Venezuela vil være klart uheldig for barnet. Det er ingen objektive holdepunkter for at barnets omsorgssituasjon i Venezuela er uforsvarlig. Tvist mellom mor og far om daglig omsorg må reises for domstolen i barnets hjemland, der opplysninger om barnet foreligger, konstaterer retten.

For det annet mente mor at barnet motsatte seg å reise tilbake, slik at tilbakelevering av den grunn måtte nektes. Retten var ikke enig:

- Barnet bruker ord og snakkker om temaer som som indikerer betydelig påvirkning fra moren. Det er ellers grunn til bekymring for at barnet blir påvirket av morens kritiske holdning til faren, når hun over lang tid ikke har hatt naturlig kontakt med ham. Det har stor betydning for forståelsen av barnets uttrykte holdning at barnet gjennom lang tid har vært prisgitt kun moren, i et fremmed land med et ukjent språk, og at moren åpenbart har hatt en strategisk plan for å få flyttet jentas bosted til Norge på falske premisser.

For det tredje mente mor at far ikke hadde utøvd nomsorg, eller senere samtykket til flytting over landegrensene. Retten var ikke enig med henne.

For det fjerde mente mor at barnet ikke ville få tilstrekkelig beskyttelse i hjemlandet og at kontakt mor/barn ville blli hindret, slik at retten dermed måtte bekte tilbakelevering. Heller ikke det var retten enig i.

- Det har vært mulig for mor å få gjennomført familieliv i form av samvær med barnet i Norge, fordi far tillot at barnet reiste til mor på ferie. At dette i framtiden vil bli vanskeligere skyldes mor selv når hun har valgt å ikke overholde betingelsene hun uttrykkelig forpliktet seg til overfor både far og den venezuelanske domstolen. Det må forventes utfordringer med å få til avtaler om samvær fordi far vil ha vanskelig for å stole på mor. Denne utfordringen har mor selv skapt, og det hviler på henne å gjøre det som skal til for at far kan stole på hennes ord, eller for at han skal kunne føle seg trygg for at jenta ikke på nytt utsettes for barnebortføring gjennom andre betryggelser, konstaterer retten.